Kolonialpoeten startet med lapper i surkålpakker, en stille hilsen til Ingvar Ambjørnsens Surkålpoet, etter forfatterens død i fjor sommer. Siden har diktene dukket opp i eggekartonger, på kafébord og i sykkelkurver over hele byen, alltid uten navn. Nå har den mystiske poeten valgt ut 32 dikt som skal stilles ut på Kjærlighetsstien.
Vi har snakket med personen bak QR-kodene om anonymitet, avsløringen på Rema 1000 Torshov, og hvorfor hen fortsatt ikke vet hva prosjektet egentlig skal bli.
Kan du fortelle litt om bakgrunnen for prosjektet Kolonialpoeten? Når startet dette, og hvorfor startet du det?
– Jeg har lenge vært en stor beundrer av Ingvar Ambjørnsen og Elling-universet hans. Da Ambjørnsen døde i fjor sommer, begynte jeg å legge små lapper i surkålpakker i butikken, som en liten hilsen til Surkålpoeten og en hyllest til Ambjørnsen.
– Derfra utviklet det seg ganske raskt. Jeg begynte å legge dikt i eggekartonger og smørpakker, og etter hvert fikk jeg ideen om å lage en Instagram-konto med QR-kode for å se om folk faktisk fant fram til meg. Det gjorde de. Først noen, så stadig flere. Siden har det egentlig bare ballet på seg.
Kolonialpoeten er kjent for sine kunstneriske «stunts, ikke ulikt en internasjonalt anerkjent kunstner. Anser du deg selv som en slags lokal Banksy, og hva ønsker du å formidle?
– Det vil nok være i overkant pretensiøst å begynne å identifisere meg med Banksy, og motivasjonene er vel heller ikke så like, men Banksy har vel også forsøkt å nå ut til folk utenfor de etablerte institusjonene, altså å gjøre kunsten tilgjengelig for alle. Mitt mål er å spre glede og nysgjerrighet, utfordre den etablerte og publiserte poesien, å skape rom for undring i en hverdag hvor folk flest ser ned i en skjerm. Med det ønsker jeg vel å formidle at ingen eier oppskriften på hva poesi er og kan være.
– Jeg liker veldig godt å være anonym. Det gir meg en enorm frihet, både kreativt og personlig. Jeg kan legge dikt rett foran nesen på folk, på bussen, i butikker og på kafeer, uten at de aner at jeg står like ved.
– Her om dagen hadde jeg akkurat lagt igjen et dikt på bordet med sukker og melk på en kafé. En av de ansatte fant lappen, gikk bort til kollegaen sin og sa: «Se her, så koselig. Har du hørt om Kolonialpoeten?» Jeg sto like ved og spurte helt uskyldig: «Jøss, hva er det der?» Da forklarte hun meg at Kolonialpoeten hadde vært innom og lagt igjen et dikt. Det var veldig gøy. Jeg kjente både pulsen og sommerfuglene i magen.
– En annen gang satt jeg på 30-bussen ved siden av to jenter. Den ene sa til den andre: «Jeg håper alltid at jeg skal finne en lapp fra Kolonialpoeten på denne bussen.» Og der satt jeg halvannen meter unna. Slike øyeblikk er utrolig morsomme.
– Jeg tror egentlig ikke jeg har noe mål om å være en gledesspreder. For diktene mine kan nok også være ganske mørke. Jeg vil heller si at jeg ønsker å skape forundring. Jeg liker i hvert fall tanken på å plassere små overraskelser i hverdagen, akkurat der folk minst venter å finne dem.
Har du et overordnet mål med prosjektet ditt?
Jeg er ikke sikker på om jeg noen gang har definert et konkret mål. Det føles mer som om jeg har oppdaget et enormt og vakkert naturlandskap, tatt på meg et par gode sko og begynt å gå. Selve turen er på mange måter målet.
Men jeg ønsker å formidle at det er verdi i å gjøre ting uten å ha navnet sitt skrevet på det, at det er verdi i å holde på med noe, som f.eks. skriving uten at noen gir det et kvalitetsstempling ved f.eks. publisering. Det kan være nok å bare være en liten luring som sniker seg rundt og legger igjen papirlapper med dikt i folks sykkelkurver. Det har hele tiden vært nok for meg, tanken på at noen har funnet det og lest det, tanken på hva de har tenkt eller fått ut av det. At det har fått et større omfang enn som så er bare en bonus.
Samtidig er det utrolig inspirerende når folk finner diktene, sender meg meldinger, tar bilder og deler historiene sine. Da merker jeg at prosjektet lever sitt eget liv, og det synes jeg er veldig fint.
Du pleier vanligvis å formidle egne dikt. Denne gangen planlegger du en diktutstilling på Kjærlighetsstien på St. Hanshaugen, der du skal henge opp andres dikt. Hva fikk deg til å ta steget fra å formidle egen poesi til å løfte fram andres, og hvorfor nettopp Kjærlighetsstien?
– Jeg har med jevne mellomrom invitert andre skriveglade mennesker til å sende inn dikt, og kalt dem gjestediktere. I vinter gjorde jeg blant annet et lite stunt sammen med Kikutstua, med flaskepost langs skiløypa. Den som fant flaskeposten, fikk en gratis vaffel på Kikutstua.
– Det er vanskelig å få publisert tekster hos forlag og tidsskrifter. Nåløyet er ekstremt trangt. Derfor tenkte jeg: Hvorfor ikke slå et slag for den ikke-etablerte poesien?
– Det finnes utrolig mange mennesker som skriver gode tekster, og som setter ord på tanker og følelser mange av oss bærer på. Hvis jeg kan bidra til å «publisere» noe av dette på en litt utradisjonell måte, synes jeg bare det er hyggelig.
– Kjærlighetsstien føltes som et naturlig sted. Både navnet, omgivelsene og menneskene som beveger seg der, passer godt til et prosjekt som handler om å snuble over ord og kanskje kjenne seg igjen i dem.
Vi har blitt tipset om at du har valgt ut 32 dikt som skal pryde Kjærlighetsstien i september. Hvordan var det å lese gjennom alle de innsendte bidragene? Var det noe som overrasket deg, og hvordan gikk du fram for å velge ut nettopp disse 32 diktene?
– Interessen var helt enorm. Jeg fikk inn over 100 dikt, langt flere enn jeg hadde sett for meg.
– Jeg har lest alle bidragene grundig, flere av dem tre, fire og fem ganger. I tillegg engasjerte jeg en person med mastergrad i nordisk språk og litteratur, som gjorde sin egen vurdering. Det var viktig for meg å behandle alle bidragene ordentlig.
– Det vanskeligste var å si nei til så mange gode tekster. Alle som sendte inn fikk derfor en personlig tilbakemelding. Jeg håper også at flere av diktene som ikke kom med denne gangen, kan få plass i et senere prosjekt.
Du er kjent for å holde din egen identitet hemmelig. Gjelder den samme tanken om anonymitet for dikterne som er valgt ut denne gangen?
– Det er fortsatt veldig få mennesker som kjenner identiteten til Kolonialpoeten. Jeg ble riktignok avslørt ved et uhell av butikksjefen på Rema 1000 Torshov før sommeren. Jeg sto og klistret en QR-kode på et rømmelokk da han oppdaget meg. Det resulterte i en solid dose voksenkjeft. Han hadde ikke voldsomt mye til overs for poesi akkurat der og da, tror jeg.
– Utover det har jeg klart å holde identiteten hemmelig, og det har jeg tenkt å fortsette med.
– Når det gjelder dikterne i utstillingen, har alle fått velge selv om de ønsker å stå fram med navn eller være anonyme. Noen ønsker anonymitet, andre ikke. Begge deler er selvfølgelig helt greit.
Hva håper du folk som går langs stien i september sitter igjen med?
– Jeg håper først og fremst at de smiler, og kanskje kjenner at dagen fikk litt ekstra gullkant.
– Kanskje noen tar med seg en date dit. Kanskje noen til og med frir. Det hadde jo vært fantastisk.
– Men først og fremst håper jeg at folk får en fin opplevelse, og at de finner et dikt eller en tekst de kjenner seg igjen i. Eller kanskje noe som får dem til å stoppe opp og tenke litt. Jeg tror det å stoppe opp og tenke er undervurdert.
Har du noen tips til dem som ikke kom med denne runden, eller til andre som går rundt med en poet i magen?
– Fortsett å skrive. Fortsett å sende inn. Tør å ta plass, og ikke vær så hard mot deg selv. Du er en bra fugl. Alt kommer til å ordne seg baby!
Regine er en av de heldig utvalgte: -Håper forbipasserende vil reflektere over hva man setter pris på i livet
Regine Folkman Rossnes er en av dikterne som får plass på Kjærlighetsstien i september. Til daglig er hun frilans tekstforfatter, og skriver mye om likestilling, identitet og fysisk og psykisk helse.
– Kreativ skriving har vært en interesse siden jeg var liten. Jeg har vokst opp i en familie som prioriterte å lese bøker og gikk på teater fremfor å interessere seg for sport.
Diktet hennes «Gå» har rot i en pågående kjærlighetssorg.
– Jeg går dessverre igjennom en vond kjærlighetssorg som jeg har skrevet mye rundt, forteller Regine. Selve diktet er skrevet med utgangspunkt i Kjærlighetsstien, og da føltes det naturlig å sende inn nettopp dette bidraget.
– Det føles bra å gjøre noe produktivt ut av en kjip situasjon, sier hun, og trekker fram noe hun ofte sier selv, nemlig at det å sette ord på det man føler, er en styrke. Hun gleder seg også til å samarbeide om et prosjekt som dette, og til å lese de andre diktene på det hun kaller en perle av en plass i hjembyen sin.
Favorittlinjen i «Gå» er «Skape nye minner på de stedene vi har vært sammen». For Regine handler den om at man kan skape nye minner på steder som ellers er forbundet med noe vondt, eller noe som en gang var.
Håpet hennes for dem som går forbi diktet på Kjærlighetsstien er enkelt. At de stopper opp og reflekterer over hva de egentlig setter pris på i livet.
De 32 diktene som er utvalgt av Kolonialpoeten vil pryde Kjærlighetsstien i hele september. Du kan følge Kolonialpoeten på Instagram: https://www.instagram.com/kolonialpoeten/
